Kart: Se startsiden (nederste kart)
I boka "100 år på Jar" (2024), med redaktør Geir Engebretsen, står denne historien:
14. februar 1945, ved slutten av andre verdenskrig, har det tyske Gestapo fått tips om at Hjemmefronten har et matvarelager i Reberggården i Gamle Ringeriksvei 3, bak Stabekk kino. Milorg (se nederst på siden) har mange jegere forlagt inne i Marka, og behovet for å forsyne dem med mat er stort. Tipset Gestapo har fått går også ut på at Milorg bruker Reberggården som tilholdssted. To tyskere og to nordmenn fra Gestapo rykker ut til Stabekk. Tre av tjenestemennene går ut av bilen, mens en blir sittende igjen slik at de raskt kan komme seg unna. De tre undersøker bygningene og området rundt før de begynner å bryte seg inn i uthuset der matlageret befinner seg.
Våpen var stadig mangelvare for Milorg, og motstandsmannen Joar Olsen fra Jar hadde fått i oppdrag å hente våpen som var blitt brukt under en aksjon i Sandvika dagen før. De lå lagret i verkstedet til rørlegger Svendsen tvers overfor Svingen konditori i krysset mellom Gamle Drammensvei og Gamle Ringeriksvei på Stabekk. Disse våpnene skulle brukes under en aksjon i Oslo samme kveld. Joar henter våpnene og bærer dem i en koffert nedover Gamle Drammensvei i retning jernbanestasjonen på Stabekk. Men litt nede i bakken tar han brått av til venstre på en bratt sti som slynger seg opp til Reberggården. Ingen vet hvorfor han tar denne avstikkeren. Joar ser da bilen som står parkert på gårdsplassen. Han studerer den nøye. Det ser ut som han sjekker bilnummeret både foran og bak. Joar går en runde rundt bilen og får øyekontakt med sjåføren. Da roper en av mennene borte ved uthuset på ham. Han får beskjed om å rekke hendene i været. Joar rekker opp den venstre hånden, men nøler med den høyre, som han har i frakkelommen. Det ser ut som om han fikler med noe i lommen. Den ene norske gestapisten skyter da uten forvarsel mot Joar, som blir truffet av to skudd. Først vakler han bare, men når den andre kulen treffer, segner han om i snøen som farges rød under ham. Fortsatt er han bevisst og sparker etter gestapisten da han kommer bort til ham.
Gestapisten skyter da Joar en gang til, mens han står over ham. De undersøker Joars lommer og finner en pistol. "Han banditten ville skyte meg", sier gestapisten som skjøt. I kofferten finne de noen revolvere og en maskinpistol. Identitetskortet Joar har på seg lyder på "Rolf Hansen". Gestapofolkene forstår at det er falskt.
Joar blir kjørt til Aker sykehus. Der blir han forhørt, men dagen etter dør 21-åringen av skuddskadene, uten at han har røpet noe. Gestapo finner aldri ut hans virkelige navn og forstår ikke hvilken storsabotør de har drept. De skjønner heller ikke at de har funnet et av Milorgs viktigste lagre. Her er det våpen, sprengstoff, mat og kaffe. Og verst av alt: Milorggruppens kartotek samt planer og tegninger for ulike aksjoner.
Flere ganger sniker Milorg-jegere seg opp til lageret og tømmer det for våpen og utstyr, etter at de har sjekket at Gestapo ikke har satt ut vakter. Men det viktigste er å få kartoteket unna. Da trer Dagnys lotter i aksjon. Kartoteket er gjemt i veggen. "Vi trykket og trykket på panelet. Det var veldig spennende om vi ville finne alt. Først fant vi mer våpen og sprengstoff, og endelig kartoteket. Vi stappet sekkene fulle, men ga oss ikke og fant også masse kaffe", har Dagny fortalt. Dagen etter fikk hun en reprimande. Krig var ikke for det svake kjønn, fikk hun beskjed om. Dette var altfor farlig. Lottene hadde å holde seg unna lageret.
Milorg
Milorg var den militære motstandsorganisasjonen i Norge under andre verdenskrig.
Gjennom vedtak i Forsvarsrådet den 20. november 1941 ble Milorg anerkjent av London-regjeringen og lagt direkte under Hærens overkommando (fra februar 1942 Forsvarets overkommando). Formålet var å forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon.
Milorg drev også et omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i Norge, samtidig som organisasjonen gjennom krigen var aktiv med egne sabotasjeoperasjoner.
Kilder:
Geir Engebretsen (red.). (2024). 100 år på Jar. Jar Vel